I det siste har jeg lest to bøker om jenter og overvekt. Det er interessant hvordan temaet oppleves av to forskjellige ungjenter, hvor ulikt de nærmeste forholder seg til jentene og hvordan disse reaksjonene påvirker dem.
Jenny Jordahls tegneserie Hva skjedde egentlig med deg? handler om spiseforstyrrelser og hvordan ensidig fokus på vekt ikke hjelper på de bakenforliggende årsakene til lidelsen. Janne er stor og føler at hun ikke passer inn. Familiens hint om at hun burde spise mindre og bevege seg mer, bidrar ikke til bedre selvfølelse. Ikke at den eneste venninna svikter og melder overgang til den populære gjengen, heller. Legg til en ekstremt upedagogisk lærer, og vi har oppskriften på katastrofe. Når foreldrene foreslår å gi Janne penger for å gå ned i vekt, hjelper det på kiloene. Men ikke på noe annet. Janne må finne selvrespekt i det hun er god til, og tørre å åpne seg for nye vennskap for å finne balansen. Om spiseforstyrrelsen dermed er overvunnet, tviler jeg litt på, så enkelt er det sjelden. Slutten er ganske åpen, men jeg har endt opp med å mene at dette er en grei løsning i en barnebok. Jeg er på ingen måte enig i at alle bøker for barn og unge må ende med håp, men her synes jeg det må til.
Illustrasjonene er nydelige, enkle og effektive. Alle personene har sitt særpreg og følelsene deres formidles så det innimellom skjærer i hjerterota. Det er særlig spiseforstyrrelsesmonsteret som treffer meg. Tegningene formidler hvordan Janne føler at hun eser ut til en dissende blob hver gang hun føler seg nedfor. Og hun som er så nydelig når hun rødmer for komplimenter! Nei, jeg håper Janne klarer seg, jeg! Og at voksne som leser denne boka lærer en ting eller tre om hvordan en skal oppføre seg overfor unger som sliter.
Hovedpersonen i Ikke akkurat Lykke av Monika Steinholm forholder seg ganske annerledes til sin kropp. Lykke opplever ikke noe press fra de voksne og har ingen planer om å forandre seg. Og det er deilig, jeg liker Lykke. Hun prøver å takle utestenging og mobbing ved å spøke med overvekta si selv. Det er ingen som får noe glede av å rakke ned på henne om hun kommer dem i forkjøpet. Det er jo på slett ikke bra for selvfølelsen, det Lykke driver med, men det er lett å forstå at hun ikke ser noen annen løsning. Lykke har god kjemi med den lille, tynne venninna Liv, og er ofte misunnelig på hennes usynlighet. Det kunne vært interessant å lese denne historien fra Livs perspektiv, kanskje hun skulle ønske seg noe av Lykkes munnrapphet og tydelighet?
Lykke liker rap. Og det viser seg at hun kan skrive tekster selv også. Og så snubler hun opp på en scene. At det hjelper å sette seg selv i et positivt fokus, er noe som har gått igjen i flere barnebøker de siste åra. “Spotlyset gjør deg sterk”, liksom. Det fine med Lykke, er at det er tilfeldigheter som fører henne dit. Og når hun først får suksess på scenen, holder det med den ene gangen. Det er ikke dette som er meninga med livet. Det gjør det hele mer jordnært.
Ellers liker jeg de voksne i boka. De er synlige og tilstedeværende, det er realistisk. Og de er hele mennesker med gode og mindre gode sider. Moras hippietilnærming til livet, mormors forkjærlighet for hip hop og lærerens utapå-kulhet gjør dem til troverdige personer. Dessuten liker jeg at Lykkes hudfarge ikke er noe tema. Hun er mørk, hva så, det er ikke det som er problemet. Sånn ser vel hverdagen i større og større grad ut, får vi håpe.
Selv om begge disse bøkene tar for seg et i økende grad aktuelt problem, er fokuset og leseropplevelsen ulik. Det er bare glimt av glede i Hva skjedde egentlig med deg, mens jeg stort sett ble blid av å lese om Lykke. Janne har en sykdom og sliter med eget selvbilde. Lykke er egentlig fornøyd med seg selv, det er de andre som er problemet. Gode og viktige bøker er de begge to, og det ville vært interessant å lese og diskutere begge med en gjeng fra mellomtrinnet.