Ha! I Kongen av Sotra av Runo Isaksen sliter hovedpersonen verken med stoffproblemer, mishandling, seksualitet eller andre store, tunge ting. Jeg må innrømme at jeg synes det er deilig.
Ikke for det, når du ser den gale naboen din drukne, og verken prøver å hjelpe eller melder fra, kan det hvile ganske tungt på samvittigheten. Det opplever 14 år gamle Jan-Kåre (han insisterer på at “De kaller meg Djeikei.”) når han surrer rundt hjemme og kjeder seg i sommerferien. Og derfra tar historien av.
Dette liker jeg med boka:
- Den er jordnær. De aller fleste kan kjenne seg igjen i JKs liv.
- Foreldrene er helt vanlige, kjedelige og litt pinlige. De vil vel.
- Den romantiske delen av fortellingen holder seg på fjortisnivå. Kommunikasjonstrøbbel og nuss på kinnet. Det er troverdig.
- Stedets ungdomsbølle er passe skummel, og et menneske på bunnen.
- Historien snirkler seg i uante retninger, det handler slett ikke om det jeg trodde det skulle handle om. Sånt liker jeg.
- At tittelen kan tolkes på flere måter. Er det Kral som er kongen? Eller er det den faktiske kongen? Eller kanskje JK når alt kommer til alt?
Dette er jeg ikke fullt så begeistra for:
- Karakteren Vicky. Jeg har litt problemer med å tro på henne. Særlig mot slutten.
- Små logiske brister. Min kjepphest, antagelig ikke noe som plager andre.
- Litt språklig rusk.
Innvendingene mine er bare småtterier, dette er ei lett spenningsbok med litt alvor under, det gjør seg. Håper ungdommene er enige!
Emilie fra Sommerlyst liker, som mange andre, at boka er spennende, og hun har en god observasjon: “Spenningskurven er relativt bratt, og jeg mener egentlig at det er flere sjokkerende vendepunkter i boka. Noen elementer var ganske forutsigbar, men jeg ville likevel ikke endret på det, for hvis ikke det jeg trodde kom til å skje hadde skjedd, ville jeg blitt veldig skuffet.” En skal ikke presse leseren for langt, noen forventninger må oppfylles. Nikolai på Grøtte skole føler seg visst presset likevel: “Noe som irriterer meg med denne boken er hvor vanskelig det er å legge den fra seg.” Men såpass må han tåle! En del nevner at boka er litt treig i starten, men at det ikke har dempa lesegleden.
Jeg liker tittelen, men Angélique fra Hedrum ungdomsskole sier at “tittelen passer ikke boka så veldig i min mening. Kongen kommer jo til Sotra, men det er ikke så veldig mye de sier om det i selve boka. Så jeg syns de kunne ha valgt en annen tittel.” Det er ikke selvsagt for denne aldersgruppa at titler kan tolkes. Men Linnea fra Julsundet skole tror kanskje tittelen kan henvise til den gale naboen: “Fyren bor nemlig på toppen av Sotra, du kunne nesten kalde han Kongen av Sotra.” Så gøy!
Nicolai fra Hellerasten skole finner boka troverdig, han sier at “Jeg liker karakterene veldig godt de kunne garantert eksistert i virkeligheten”. Louise på Bøler skole er enig: “Jeg føler at karakterene er lette å kjenne seg igjen i og det skjer ting i boken som passer til ungdommer. Måten de gjør ting på og måten de tenker på kjenner jeg meg igjen i.” Jeg har ikke helt mista teften her, altså.
Språket er ungdommene uenige om. “Språket forfatteren brukte ble på en måte mer kleint. Han brukte flere ord som er typisk at voksne tror ungdommer bruker når ingen egentlig pleier å bruke de”, sier Gea fra Wang ung Hamar. Hedda på Surnadal barne- og ungdomsskole sier at “Måten karakterene kommuniserte på ga meg lysten til å kaste boken ut vinduet”. Jakob fra Steinerskolen i Vestfold er delt: “Det er litt teit å bruke så mange ungdomsord men det gjør boka litt mer forstårlig.” Mens Louise fra Bøler synes at “språket i boken passer til de forskjellige øyeblikkene og karakterene”.
En del trekker fram at forfatteren i etterordet takker de to ungdomsskoleklassene på Sotra som har bidratt i skriveprosessen. Klart det er bra med forfattere som spiller på lag med leserne.
Og med kommentarer som denne fra Philippa på Borge ungdomsskole, lurer jeg på om ikke Kongen av Sotra seiler opp som en favoritt: “Jeg har ikke lest så mange ungdomsromaner før, men dette er nok en av de aller beste ungdomsromanene man kan finne.”