Nå trengte jeg noe annet enn gutter med fraværende foreldre! Så da var det over på jente med fraværende mor i stedet … Dronningen, bok seks i serien Halve kongeriket av Randi Fuglehaug og Anne Gunn Halvorsen, er likevel noe helt annet. Selv om serien tar opp alvorlige temaer og hovedpersonene blir utsatt for litt av hvert, er det en lettere tone over bøkene. Og det kan jo være deilig.
I bok seks, som utmerket godt kan leses for seg, er det Fanny som står i sentrum. Hun blir 18 tidlig i boka, er singel etter at det ble slutt med Julie, og liker best at livet er rolig og forutsigbart. Hun har for så vidt slått seg til ro med at hun er skeiv, men synes ikke det er noe å lage oppstuss om. I det hele tatt liker ikke Fanny oppstuss med mindre det skyldes at hun gjør det bra i cosplay-sammenheng.
Egentlig er Fanny redd. Hun ble slått ned av en mann som ville egle seg inn på henne og Julie på Aker brygge, og den hendelsen har satt spor. Ikke at hun mener at det hun opplevde var hatkriminalitet, neida, alt hadde gått fint om de bare hadde holdt en lavere profil, men ellers i verden blir uskyldige skeive utsatt for så mye. Og Fanny følger med og kjenner på skrekken. Og så møter hun Julie igjen …
I tillegg til at Fanny sliter med å tørre å vise hvem hun er, savner hun moren. Hun som bare forsvant da Fanny var tre, uten forklaring. Faren gjør så godt han kan, og han er virkelig en fantastisk far, men Fanny føler på at noe mangler. Så, etter 15 år, tar moren kontakt. Ta-da!
Jeg har virkelig sansen for denne serien, det har jeg vært inne på før. Det at den handler om rike, og til dels kjente, unge mennesker på Oslos vestkant, burde gjøre at leseren følte på en avstand, men karakterenes opplevelser, følelser og reaksjoner skildres på en måte som kan vekke gjenkjennelse hos alle. Angst, enten en er skeiv eller ikke, er det mange som har erfaring med. Hatkriminalitet er et skremmende fenomen som trenger mer oppmerksomhet, og selv om de færreste har businesskvinne-mødre i Kina, er det mange nok som føler seg glemt av foreldre.
Og Fanny selv er en hovedperson jeg blir glad i. Jeg får lyst til å gi henne en god klem og si at alt skal gå bra, samtidig som jeg vil be henne ta seg sammen og prøve å se verden fra andres vinkel. Og alt er fortalt i et realistisk språk som flyter.
Bokserien vant Uprisen i 2021, om det har noe å si for årets sjanser, er ikke lett å si.
Ronja på Ve skole er ikke enig i at boka fungerer aleine: “Jeg må lese ganske langt inn i boken før jeg skjønner litt. Det kan ha noe med at det er 6. bok i bokserien.” Hun kan ha et poeng, jeg har jo lest noen av de tidligere. Så trekker tilbake det, Ronja!
Ungdommene er uenige om handlingen er forutsigbar eller ikke, Maja på Hellerasten skole synes ikke det: “De fleste av disse handlingene var ganske uforutsigbar. Jeg synes at boka hadde en veldig overaskende slutt både i slutten av boka, men også i epilogen som gjorde at jeg fikk veldig lyst til å lese neste bok.” Men Sofie fra Tjøme sier at “Eneste jeg ikke var veldig fan av i denne boken er at den er veldig forutsigbar.” Jeg kan nok være enig i at det er rimelig greit å skjønne hvor hovedhandlingen er på vei, men for meg ligger spenningen i hvordan den skal komme dit. Og ikke kom og fortell meg at dere skjønte hva som skulle skje rundt Fannys mor! Da er dere synske!
Dessuten er anmelderne uenige om tematikken er spennende og original. Linne Heskje fra Bryne ungdomsskole sier at “Eg skjøner at me skal støtte pride og lgbtq+, men i tillegg byrjar eg å bli lei av at alle bøker inneheld temaet pride.”, mens Aurora på Tjøme ungdomsskole mener at “Jeg synes at dette temaet er veldig viktig i samfunnet i dag.”. Det speiler vel egentlig hvordan denne tematikken oppfattes i samfunnet generelt.
I tillegg er ungdommene uenige om hvorvidt boka er realistisk eller ikke, om den er lettlest eller vanskelig å forstå, og om den er kjedelig eller fylt av spenning! Kanskje ikke årets vinner?
Birk fra Bøler sier forresten at “Historien er ganske lik Romeo og Julie, bare uten tragediedelen og med en Halve kongeriket-spin.” Kul lesning!