Jeg leste Med berre nevane av Siri Helle i sommer, og kan ikke tenke meg en mer passende bokomtale å starte denne bloggen med. Da jeg sa opp store deler av den faste jobben min og starta opp Lommeluns bøker og bær, var det nettopp for å nærme meg det Helle skriver om i denne boka, å jobbe med noe mer konkret, og å se resultater av det jeg driver med.
Siri Helle forteller om en barndom som skoleflink og medfølgende forventninger om at hun skal fortsette på skolen og bli teoretiker. For det er jo det som er verdt noe i vårt samfunn, ikke sant? Å sitte på kontor og tenke og skrive? Det er bare de som ikke kan bedre, som blir praktikere, som bruker hendene og kroppen? Men så viste det seg at det var i praktisk arbeid at denne forfatteren fant mestring. Og ro i kroppen og hodet. Sånn tror jeg det er mange som har det.
Forlaget skriver:
“Vi menneske har alltid brukt hendene våre til å skape verda rundt oss. Heilt fram til no. I dag har vi gått frå å vera praktikarar til teoretikarar, frå å vere produsentar til konsumentar. Kva skjer med oss når vi ikkje lenger brukar hendene? Kva skjer med samfunnet?”
Jeg var i en jobb hvor stadig flere av arbeidsoppgavene opplevdes som meningsløse. De skulle utføres fordi systemet var sånn, fordi de var del av en prosess hvor jeg verken så begynnelsen eller slutten, eller de var bestilt fra noen lenger opp i systemet. Jeg jobba mye, men så sjelden resultater. Det var drepen for motivasjon og arbeidsglede.
Joda, jeg sitter mye foran pc-en nå også, men jeg jobber med enkeltprosjekter som avsluttes og får et konkret resultat. En forfatter får tilbakemelding og forteller meg at nå flyter teksten bedre. Min anbefaling bidrar til at ei bok kommer i norsk oversettelse. Eller jeg kan bla opp i en roman og se at mitt forslag til språklig endring er fulgt opp. Det gir meg energi når jeg ser at innsatsen min har et resultat.
Og når hodet er slitent, går jeg ut og plukker frukt og bær, graver ned kompost eller steller med hønene. Jeg forstår virkelig behovet for å bruke kroppen. Og jeg har tro på Siri Helles tanker om at dette viktig for mer enn den enkelte. Dette er nok mitt favorittsitat fra boka:
“Ingenting vert mer kortreist og fornybart enn produkta ein lagar sjølv av råstoff ein plukkar i naturen utanfor døra. Ressurseffektivitet. Er ikke det òg å kunne gjere det beste ut av det ein har kring seg?
Kanskje er den største trusselen mot kulturarven vår ei forvridd tyding av nettopp dette ordet effektivitet. I det vi byrja å forvente at effektivitet skal tyde raskt, enkelt og billeg, tapte tradisjonane.” (s. 121)
Jeg er ingen dommedags-prepper, jeg forventer ikke å noen gang bli sjølberga med alt jeg trenger. Kakaobønner vokser dårlig i Norge og ikke kan jeg brygge øl, heller. Men å vite at jeg kan bake, høste, sanke og konservere, gir i alle fall meg en mestringsfølelse. Og aldri har vel noen vært stoltere enn jeg er av den skakke og rare hønsegården vi har! Miljøvennlig og ressursbesparende er det også.
Denne posten handler mye mer om meg enn om boka, men det er fordi Med berre nevane traff noe i meg. Den snakker til mine verdier og fikk meg til å tenke over eget liv. Og det er noe jeg unner andre lesere også.