Jeg har akkurat lest Sent i november av Tove Jansson. Igjen. Det har blitt en årviss foreteelse, jeg trenger den for å få novemberroen. Akkurat som jeg senker skuldrene med Trollvinter av samme forfatter i juleferien. Men novemberboka leser jeg på papir, Trollvinter må jeg ha på lydbok, lest av Trine Lossius Borg. Ellers blir det feil. Er det ikke rart hvordan ulike formater gir ulik leseopplevelse selv om innholdet er det samme?
Jeg leser svært sjelden e-bøker for kos. Jeg forbinder skjermlesing med manus og jobb. Dessuten liker jeg å holde i boka, kjenne på papirkvaliteten, oppleve de ulike formatene og fontene og ha muligheten til å lett bla fram og tilbake. Det er en stor del av leseopplevelsen for meg. Likevel elsker jeg lydbøker! Det er egentlig et paradoks. Det er ikke mye formater og fonter der. Det er ikke illustrasjoner en gang.
Jeg tror det handler om at det å bli fortalt historier, det er noe grunnleggende menneskelig. Tenk leirbål og muntlig overlevering. Å bli lest for, å kunne ta inn hele univers uten å måtte gjøre noe annet enn å lytte, det er jo nydelig! De heldige blant oss får mye av dette når vi er små, men lydbøker for voksne har nærmest blitt sett på som noe forbeholdt dem som sliter med å lese selv. Nå vokser lydbokmarkedet enormt, og jeg ser i sosiale medier at en del mener det er negativt for lesinga. At lesing, det må du gjøre det med øynene. Enkelte hevder til og med at du ikke kan si at du har lest ei bok om du har hørt den. Det er jeg grunnleggende uenig i. Jada, det kan være en går glipp av enkelte nyanser når en for eksempel ikke kan bestemme lesetempoet selv, men å høre ei lydbok med en god innleser, kan jammen løfte boka til nye høyder også.
Det siste har jeg et personlig eksempel på. Jeg leste alle Harry Potter-bøkene da de kom på engelsk. Så leste jeg dem for dattera mi etter hvert som de kom på norsk. Vi kjøpte lydbøkene, nydelig lest av oversetter Torstein Bugge Høverstad, og de surra og gikk i årevis. Så jeg vil påstå at jeg kjente historiene rimelig godt. Men da ungen vokste til, slo vi til og kjøpte lydbøkene på engelsk også. (Dette var i gamle dager, vi måtte reservere et sett med bøkene på cd og hente dem da vi likevel var i London, det var ikke mulig å få dem sendt. Du store, nå føler jeg meg gammel!) Og når Stephen Fry leste for meg, oppdaga jeg detaljer jeg aldri hadde fått med meg før. Når verden er riktig fæl, må jeg fortsatt høre ham lese The Philosopher’s Stone for å få verden i vater. Så å si at lydbøker er en dårlig erstatning for papir, det går jeg ikke med på.
Men innleseren er viktig. Jeg har opplevd å irritere meg sånn over enkelte innleseres tonefall, stemme eller uttalefeil at jeg har måttet gi opp. Og da hender det jeg gir opp selve boka også, og det kan være blodig urettferdig både mot boka og forfatteren. Gode innlesere er gull verdt. Og det er mange av dem.
Så jeg slår et slag for lydbøker! Jeg tror jeg skal sette meg med strikketøy og krim på øret nå, faktisk.
