Jeg har så sansen for Vigdis Hjorth! Hun kan være morsom, frekk, dyp, filosofisk og underfundig. Og det er nesten skummelt hvor god innsikt hun har i alle irrganger som finnes i mennesker. Det kommer særlig til syne i de seineste bøkene hennes, synes jeg, men vi begynner med begynnelsen
Det vil si mitt første møte med forfatterskapet. Jeg må være så ærlig å si at jeg faktisk ikke husker om jeg leste Jørgen + Anne er sant (1984) eller Drama med Hilde (1987) først (moderne liv med digitale leselister er en fryd!), men jeg regner med at jeg leste begge på slutten av 80-tallet. Boka om Hilde plukka jeg opp fordi jeg var i ferd med å avslutte musikklinja på videregående, og hadde hatt drama som fag og trodde det var det boka skulle handle om. Heldigvis hadde jeg vett til å ikke bli skuffa. For som i alle bøker av Vigdis Hjorth, er den yte handlinga underordnet. Det er det som foregår inne i menneskene som er det sentrale. Det gjelder barnebøkene også, det er ikke mange som kan skrive om forelskelse hos barn på en sånn måte at det virkelig setter følelsene i gang hos en voksen leser.
Så jeg hadde fått sansen. Det var særlig humoren og det ofte litt skrå blikket på livet som tiltalte meg. Jeg liker å se det absurde i tilværelsen. Leve posthornet er et godt eksempel. Hvem finner på å skrive en roman om innføringa av EUs postdirektiv, liksom? Og får det til å handle om kommunikasjon, identitetskrise, markedstenkning og språk? Ingen andre enn Vigdis Hjorth gjør sånt. Jeg kjente på medfølelse, livsglede og irritasjon da jeg leste om voksne Ingeborg som reiser til Cuba og finner kjærligheten i Snakk til meg. Eller kjærlighet? Hun finner i alle fall noe. Og som vi lo da vi hørte Hjulskift på biltur, boka om litteraturprofessoren som forelsker seg i en bilselger og opplever de kulturelle klasseforskjellene i Norge. Og jeg må jo bare innrømme at deler av den latteren var lettere beskjemmet, for vi er jo der med fordommene våre vi også. Men sånt har vi jammen godt av! Jeg har satt stor pris på essaysamlinga Å tale og å tie også.
De siste romanene om vanskelige familieforhold, er likevel dem som har truffet meg mest. Jeg hørte Arv og miljø på lydbok to ganger i løpet av 2017. Hjorth leser selv og gir teksten en rytme som jeg ikke tror det er mulig å oppleve på noen annen måte. Den var like sterk i runde to. I den og i årets Er mor død ,setter forfatteren lys på dysfunksjonelle familier på en måte som få andre har klart. Hun viser fram hvor håpløst det er å forklare situasjonen slik den oppleves, for det er ikke nødvendigvis de helt store katastrofene å vise til, det er helheten, alle de små stikkene, hvordan folk som står hverandre nær, kan bryte hverandre ned, det handler om. Jeg sier ikke at seksuelle overgrep eller det å bli avvist av familien ikke er katastrofer, altså, men det trenger ikke være så store ting som gjør at en familie er usunn for sine medlemmer. Det er noe med den lengselen etter å bli sett for hvem en er, spesielt av de nærmeste, som skjærer i meg. Å få sin opplevelse anerkjent, selv om den skiller seg fra den vedtatte familiefortellingen, er et grunnleggende behov hos mange, tror jeg. Det er ikke nødvendig å være en del av så skakkjørte familier som i disse romanene for å føle at en ikke får gehør for sin versjon av sannheten. Vi er mennesker med feil og mangler alle sammen.
Så langt har Vigdis Hjorths forfatterskap gitt meg glede, latter, vanskelige og gode tanker og innsikt i både samfunnet og meg selv. Jeg tror jeg fortsetter å lese henne, jeg.