På jobben min har vi en lesesirkel for voksne, den dras rundt av undertegnede. Ikke at det er så mye draing involvert, de 7-8 damene som møtes hver måned for diskutere litteratur, er en fryd å henge med! (Men vi tar gjerne imot noen menn også, altså.)
Denne sommeren valgte vi å lese to veldig ulike bøker. Først ut for mitt vedkommende: Havboka av Morten A. Strøksnes.
Den har jo fått masse oppmerksomhet, men jeg hadde ikke kommet så langt før nå. Det er jammen godt å få et lite dytt innimellom. For dette burde være ei bok helt i min gate. Natur, mytologi, historie, rare dyrefakta, jeg elsker sånt! Men likevel kjente jeg på motstand helt fra begynnelsen. Det skyldes nok selve konseptet i rammefortellingen. Undertittelen på boka, Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider, beskriver det. Forfatteren og vennen hans, Hugo, vil nemlig fange ei håkjerring. En diger hai som kan bli 500 år gammel og som de har enorm respekt for. Likevel skal de ta livet av den helt uten grunn. “Noen av oss kjøper hundrevis av meter tau pluss kjetting og haikrok, som vi agner med et stort stykke hvalspekk og kaster ut i havet for å fange en stor fisk vi ikke har bruk for”, sier forfatteren. Hvorfor i alle dager ta livet av et fantastisk dyr bare for utfordringens skyld? Sånt skjønner ikke jeg meg på. Jeg blir opprørt. Sint. Det blir jeg også når boka skildrer det enorme overfisket en dreiv med før i tida, og hvordan vi ødelegger livsgrunnlaget for store fiskestammer og mengder av sjøfugl fordi vi overfisker matgrunnlaget deres. Og det siste er ikke fordi vi trenger denne fisken til mat selv, neida, vi skal fôre oppdrettslaksen med den. Makan til manglende respekt for naturen og ressursene vi har til rådighet! Jeg kjenner jeg blir rasende bare jeg skriver om det!
Men samtidig er jo dette ei flott bok. Når jeg klarer å holde det fokuset. Jeg elsker delene om hvordan vi stadig har oppdaga mer av livet i havet. Innsett at det er liv på store dyp. Alle de hinsides rare skapningene som finnes der nede, og alle mytene som fantes om dem før vi ble i stand til å lære mer. Ikke for det, det er mye igjen å oppdage, kanskje vi finner kraken? Og det er flotte naturbeskrivelser, interessant historie og mytologi. Plettfritt språk. Men nei. Som helhet funka ikke dette for meg, og det handler i all hovedsak om følelser.
Bok nummer to, En kongelig affære av Gill Paul, er noe ganske annet. Dette er en roman som legger seg tett opp mot historien til det britiske kongehuset. Den ene parallellhistorien foregår på begynnelsen av 1900-tallet og følger Mary og hennes vennskap med Bessie Wallis Warfield som sene skulle bli verdenskjent under navnet Wallis Simpson. Den andre er lagt til 1997 hvor Rachel og hennes forlovede kjører inn i Pont de l’Alma-tunnelen i Paris og nesten kolliderer inn i ulykken som tok livet av prinsesse Diana. Forloveden lager dokumentarfilm og kaster seg over alle konspirasjonsteoriene rundt dødsfallet.
Dette burde ikke vært noe for meg! Men jeg ble da jammen underholdt likevel. Først reagerte jeg på språket. Det er korte setninger, svært få adjektiver og det er noe gammelmodig over det også når historien ligger nærmere vår tid. Jeg fikk samme følelse som når jeg leser Nancy Drew! Men det kler fortellerstilen. Vi holder oss nemlig utelukkende på overflaten her. Vi kan lese at noen blir “forferdet” eller “lykkelige” eller “opprørte”, men karakterene viser det aldri. De hulker, og så går de ut til middag. Dette er “tell, don’t show” på høyt nivå. En karakter kan få kreft, tro hun skal dø, gjennomgå smertefull behandling og tenke at nå er hun ikke fullverdig kvinne mer i løpet av en halv side. Så “effektivt” er vel ordet som passer best. Men det fungerer, og jeg kan ikke se annet enn at oversetter Bente Rannveig Hansen har gjort en utmerket jobb. (Språkvask og korrektur skal jeg ikke si noe om.)
Men selv om jeg ikke føler at jeg blir kjent med en eneste av karakterene og derfor ikke investerer mye følelse i dem, henger jeg med. Jeg synes livet blant den amerikanske overklassen er fascinerende. Kvinnene lunsjer og shopper og prater og får stelt håret. Når en av dem blir skilt og må flytte til en liten leilighet (sjokk og vantro!), har hun fortsatt tjenestepike og kokke. Hvor hun får pengene fra, det skal vi nok ikke bry oss om. Og 1990-tallets Rachel skiller seg ikke fra dem i nevneverdig grad. Det vil si, hun er et arbeidsjern som absolutt tenker på å få den fancy vintage-butikken sin til å gå rundt, men det er mest klær, interiør og romantikk det går i der også. Eller mangelen på det siste, for selv om forloveden altså har fridd, er han bare opptatt av Diana. Kvinner og menn kan ikke snakke sammen om forholdene sine i denne boka, så det er ikke rart det blir knuter på opptil mange tråder.
Pluss for at fortellingen holder seg så virkelighetsnær at Edwards og Wallis’ flørt med nazismen problematiseres. Minus for at jeg aldri skjønte hva den “tragiske hemmeligheten” som bandt Wallis og Diana sammen, den som det reklameres med på omslaget, skulle være.
Jeg må jammen si jeg setter pris på å få lest bøker utafor min komfortsone! Det har jeg godt av. Og nå gleder jeg meg til å høre hva lesesirkelen mener i september.