Altså, jeg leser jo hele tida, men jeg har vært så heldig at jeg hatt for mange frilansejobber det siste året, til å ha overskudd til å blogge. Kan ikke klage på sånt!

Det er ingen hemmelighet at jeg foretrekker fantasy og blodig krim når jeg skal koselese, eller at det er barne- og ungdomslitteraturen jeg prioriterer å holde meg oppdatert på. Men av og til får jeg med meg andre ting og. På den lille, faste jobben min, leder jeg for eksempel en lesesirkel for voksne, der blir vi enige om hva som skal leses til hver gang. På februarmøtet diskuterte vi Mustafa Cans Tett inntil dagene, ei bok jeg aldri ville plukka opp av meg selv.

Dette er forfatterens biografi over sin mor, satt sammen av hans barndomsminner, samtaler han har med mora på dødsleiet og med andre etter hennes død. Det handler om det beintøffe livet i en kurdisk landsby, den enorme overgangen det var å komme til Sverige på 70-tallet og om hvordan det er å se en kjær forelder blir ødelagt av sykdom.

Det var mye som gjorde inntrykk på meg, det er umulig å ikke berøres av sorgen til ei femten år gammel jente som mister sitt første barn. Og det andre. Og det tredje. De dør av sykdommer ingen skulle behøve å lide av på det tidspunktet. Jeg har nok lett for å romantisere «det enkle livet på landet», men det er ikke noe romantisk over at naboer og familie sulter i hjel når blodslitet på åkrene ikke er nok.

Jeg syntes også det var bevisstgjørende å lese om den voksne mora som brukte uker på å lære å skrive navnet sitt, noe hun faktisk måtte kunne for å få henta barnetrygden. Det gjør ingen ting om vi blir mer bevisste på at ikke alle har samme utgangspunkt som oss som har vokst opp i velferdsstater med lang, gratis skolegang.

Men likevel ble ikke denne boka noen stor leseopplevelse for meg. Den første delen, hvor forfatterens minner og scener fra moras sykeleie avløser hverandre, ble for oppstykka for meg. Jeg fikk ikke tid til å være i stoffet før vi var over på noe annet. I den siste delen lar Can faren, tanta og andre fra landsbyen fortelle mer i sammenheng, da løsna det en del, kjente jeg, og jeg syntes det var synd at resten av historien ikke ble fortalt på samme måte.

Det som likevel ødela mest for meg, var slurv i oversettelse og språkvask. Og jada, jeg er sikkert i overkant opptatt av det, men sånt skal være på plass! Lesinga hakker når det er mange kommafeil, når det står at søskenbarn er det samme som nevøer/nieser, når Stevensons Sjørøverøya blir til Skattkammerøya og enebarn skrives «alenebarn». Og det er ikke sjokolade i sandwich-is!

Så nei. Ikke helt min kopp te. Men jeg har lært og opplevd og tar i alle fall det med meg videre.