Grim og gru

Jeg vil rette oppmerksomheten mot dette siste mesterverket av Sara Bergmark Elfgren. Romanen Grim handler om Kasper, 18 år gammel, som har fått drømmesommerjobben på Gröna Lund. Han skal være med på å bemanne spøkelseshuset og skremme livskiten av dem som våger seg inn der. Kasper er vant til det mørke og det, som for mange, framstår som skremmende, han har vokst opp i Sveriges death metal-miljø. Faren hans var faktisk med på å starte den bølgen. Kasper har vært på konserter og opplevd sceneshowene og estetikken hele livet. Ja, han er faktisk oppkalt etter farens bestekompis, som døde rett før han fylte 19. Han het Kasper, men gikk under navnet Grim.

Spøkelseshuset på Grõna Lund.

Så veksler vi mellom å følge Kasper i nåtid og Grim i fortid mens vi får større innblikk i tragedien som lå bak Grims død. Og i hvordan Kasper sliter med depresjon. Han drømmer om Grim, føler seg stadig nærmere ham og begynner å føle at han vil ham noe.

Der er vi inne i det ene geniale grepet i denne boka. For dette er ingen overfladisk grøsser befolka med pappfigurer. Kasper er en ung mann det er verdt å bli kjent med, han har et mørke i seg, en rotløshet som er vond å oppleve. Noe av det samme som kanskje plaget Grim da det gikk mot slutten. Det er kanskje ikke så rart at Kasper blir så oppsatt på å finne ut av detaljene om det som skjedde da Grim døde. Var det sykdom? Ulykke? Mord? Eller noe mer uforklarlig? Det er jo ikke til å komme unna at deler av death metal-miljøet flørter med det okkulte, og Grim var definitivt ikke noe unntak. Men hvordan skille mellom indre og ytre demoner? Hva opplevde Grim og hva opplever Kasper? Er det sykdom eller besettelse? Det må nesten leseren bestemme selv, men selv om mye er åpent, er det ikke sånn at forfatteren lar løse tråder henge, det er bare opp til leseren å velge hvilken måte de skal flettes sammen på.

Det andre jeg elsker med denne boka, er musikkgleden. Den er altoppslukende, disse gutta vet ALT om sine idoler og konkurrenter og om sin genre. De skriver brev til hverandre og deler opptakskassetter. Selvfølgelig er det kult med en roman lagt til dette miljøet, men den altoppslukende interessen er gjenkjennelig langt utafor death metal-en. Alle som noen gang har hatt en stor interesse i livet (og det håper jeg virkelig de fleste har), kan kjenne på følelsene som beskrives her.

Så hvem er denne boka for? Alle! Ok, i alle fall alle som liker spenning, tåler å grøsse litt og som er opptatt av mennesker, gode historier og/eller musikk. Dessuten er persongalleriet så sammensatt og inkluderende at det er en fryd. Den burde være mulig å selge inn til unge, voksne, heavygutta, emoene (om de fortsatt finnes), dem som er opptatt av psykisk helse, mangfold, musikknerdene … Alle! Jo forresten, leseren må kunne svensk. Boka er nemlig ikke oversatt til norsk. Enda Norge gruser Sverige i death metal, er det, så vidt meg bekjent, ikke konkrete planer om oversettelse heller. Akkurat det er en skandale.