Da har jeg kommet til de nominerte ungdomsbøkene. I likhet med Bokslukerprisen er det Foreningen !les som står bak, og det er målgruppa sjøl, ungdomsskoleelever, som er juryen.
Først Utbryterne av Nina Borge. I 2075 er verden ødelagt av miljøkriser og krig. Feministene har tatt makta i Norge og innført et strengt styre. 17 år gamle Carla er lærling i klimaavdelingen og jobber med en formel for å få rensa den giftige lufta alle må beskytte seg mot, men når opprørsgrupper angriper, må hun legge ut på en farlig reise sammen med den jevngamle gutten Noah.
Jeg synes idéen er god. Hva skjer om en ny og annerledes politisk gruppering overtar? Blir det endring eller er det faktisk sånn at makt korrumperer uansett? Mellom linjene kan en lese at det siste skjer her. Og utgangspunktet gir mulighet til å diskutere kjønnsroller. Hva er genetisk, hva er tillært? En moderne Egalias døtre, kanskje. Men det er særlig her boka skuffer, synes jeg. Carla er opplært som elitejente og skal være smart, tøff og handlekraftig. Noah har vokst opp på utsida, men burde likevel være påvirka av et samfunn som sier at menn er uberegnelige, voldelige, uten finesser og evne til å ta beslutninger. Men i det øyeblikket de to er alene, er det Noah som tar styringa mens Carla snubler viljeløst etter. Det finner jeg ikke troverdig i det hele tatt. En gang i blant virker det som hun kommer på hva hun mener og sier at menn ikke kan lage musikk eller at de ikke er gode ledere, men det preger ikke tankesettet eller personligheten hennes i noen grad.
Språket er repeterende og skjemma av en del skrivefeil og rare formuleringer. “håret var mørkt og trekkene sorte” står det på side 47. Hva betyr det? Jeg synes dessuten at spenninga svikter. Det er grenser for hvor mange ganger det er interessant at våre helter blir fanga i tilsynelatende håpløse situasjoner, men så vidt klarer å flykte for livet. Nei, dette synes jeg ikke holder. Og det er synd, for idéen er som sagt god. Men kanskje ungdommene ikke er like kjipe og kritiske som meg?
Nei, det er de ikke. Mange synes boka er spennende, de liker at den er handlingsdrevet. Flere trekker fram at det er litt krevende, men veldig bra at synsvinkelen skifter mellom Noah og Carla. Og de liker at miljøødeleggelser er et sentralt tema. En del synes den er for lang og ganske mange er misfornøyde med at slutten både er brå og åpen.
Det er mange gode og lange anmeldelser her, så det er vanskelig å velge en favoritt. Men dette utdraget viser at boka har gjort inntrykk: “Forfatteren klarer å formidle et veldig viktig budskap i denne boka: Hvis vi fortsetter med forurensingen, kan det blir var jord om 55 år. Den er liksom veldig troverdig, så det er ganske skummelt. Det er det som er veldig spesielt med akkurat denne boken. Jeg håper at så mange som mulig leser denne boken og får med seg konsekvensene vi leker med.” Ukjent, Bjørnsveen ungdomsskole
Hør her’a av Gulraiz Sharif er noe ganske annet. Mahmood, 15, bruker sommerferien på å vise onkelen fra Pakistan rundt i Oslo. Det gir grunnlag for kulturkollisjoner, misforståelser, gode samtaler og mye humor. Samtidig er det spenninger hjemme hvor far er sliten av å kjøre drosje og lillebror Ali sliter med å finne ut hvem han er. Dette er en varm hverdagsskildring fra et miljø på sida av det erkenorske.
Den største humoren ligger i språket. Jeg har lest bøker i samme type språkdrakt før og kommet greit inn i det, men denne gangen ble det lydbok, eminent lest av Nahom Feshatzion. Og det var en opplevelse! Jeg brøt ut i hikstelatter flere ganger og begynte å kalle alle rundt meg “brur”. Herlig!
Elevene er veldig delt. Noen synes språket er vanskelig, at boka er “slapp”, rotete og meningsløs, mens andre mener den er lettlest, morsom og tar opp viktige temaer. Dette utdraget oppsummerer de positive anmeldelsene: “Jeg syns denne boka burde bli anbefalt til flere, du får et lite innblikk i hvordan en pakistansk familie oppfatter å bo i Norge. Du møter på mange humoristiske hendelser, og kanskje du lærer noe nytt. Boka er for de som har lyst på ei bok som de kan le litt av, men samtidig lære litt.” David, Tryggheim skole
Postens siste bok er Aleksander den store av Peter F. Strassegger. Boka er nominert til Nordisk råds litteraturpris. Jeg skjønner ikke at vi har lest den samme boka …
Aleksander kommer flyttende til ei vestlandsbygd (tror jeg) fra et ikke spesifisert utland. Familien rømmer mer eller mindre fra Aleksanders problemer med vold på skolen. Eller er det sant at mora vil at lillesøster skal bli født i hennes hjemland? Uansett blir ikke Aleksander mindre voldelig av å være ny på et lite sted hvor rasistiske bøller herjer. Og der stopper det egentlig … Hvorfor Aleksander sliter med dette sinnet som gjør ham blind, aggressiv og slem mot alt og alle? Det vet vi ikke. Ikke om det kommer til å løse seg heller. Foreldrene er bleike bakgrunnsfigurer som virker tafatte og uten substans. Jeg ble ikke superimponert, nei.
Ungdommene er ganske positive. De synes det spennende, men mange trekker fra at slutten er for brå, de vil ha flere svar. Emma på Seljestad ungdomsskole oppsummerer: “Boken startet veldig voldsomt med slåssing og det er mye vold i den. Den er nynorsk, men når jeg leste den så var den veldig lettlest. Jeg synes det var veldig mye spenning og boken var veldig vanskelig å legge fra seg. Jeg anbefaler denne boken til alle ungdommer, spesielt hvis du liker spenning og drama og ikke liker å lese så lange bøker.”
————————–
Følg med i neste og siste del av Mari leser prisbøker!