La meg begynne med å si at når det gjelder Diskursteori for barn og fulle folk av Atle Berge, er jeg dønn inhabil. Ikke bare er forfatteren en kjær venn, min elskede ektemann er også den dårlig skjulte modellen for en sentral karakter i boka. (Jeg er ikke med. Det skal en eksepsjonell personlighet til for å være gift med en sånn særing, jeg er så unik at jeg ikke ville vært troverdig litterært.) Men helt uavhengig av det, denne boka fortjener all den oppmerksomhet den kan få.
Kort oppsummert handler den om Arne Fjørtoft, jordfar og fotballsupporter, og hans forhold til kona Hulda, de voksne ungene og en stadig voksende skare av venner og bekjente. Arne kjenner på at han ikke helt passer inn i vårt individ- og konkurransepregede samfunn og gjør opprør ved å legge til rette for utviklinga av en ny hagediskurs.
Diskurs, altså. Er du allergisk mot ordet, er denne boka ikke for deg. Eller kanskje det er akkurat det den er. For midt oppe i all humoren, ansiktsklaskinga, bjeffinga og hinkeklinken, viser Atle på mesterlig vis hvordan alt vi gjør og tenker er prega av de ulike tenkesettene vi omgis av. Og personlig må jeg si at det var ganske så frigjørende. Alle kjenner vi på ubehag innimellom, vi kjenner oss utilpass, trives ikke i noen settinger og misliker måten det snakkes på i andre. Denne boka hjelper meg med å sette ord på det. Til å se min egen rolle i de større sammenhengene. Og kanskje dermed til å gjøre opprør? Ja!
For i likhet med Arne blir jeg sur og oppgitt over kunde- og omdømmetankegangen som gjennomsyrer hele vårt moderne samfunn. Det blir deilig satt på spissen på Arnes arbeidsplass, fødeavdelingen. Hvor blir det av medmenneskeligheten hvis vi bare skal tenke på korrekt kundebehandling og prestasjonskultur i gangene? På å få konkurransedyktige unger? På å effektiviseres og rapporteres? Ikke jeg! Voff og bjeff.