For en stund siden kom jeg på jobb og skrøyt voldsomt av boka jeg holdt på med. Den var så spennende! Så original! Umulig å legge fra seg! En kollega spurte hvilken bok jeg snakka om, og jeg kunne opplyse om at det dreide seg om Hemmelige hytter av Marius Nergård Pettersen. Jeg fikk noen hint om smale interesser da, gitt …
Men jeg mener virkelig at jeg elsker denne boka. Pettersen har vokst opp med fortellingen om den hytta som var så godt skjult at du kunne stå på taket av den uten å vite at den var der. Ikke rart at han, som friluftsmenneske, begynte å leite etter sånt. I boka finner han hytter han hørt rykter om. Den som kanskje muligens kunne i ligge i det svært ulendte strøket bortafor fjellet der. Kanskje. Folk forteller helst ikke om disse hyttene. Ikke bare er de i all hovedsak ulovlig bygd, hele poenget med dem er jo at de skal være hemmelige. De er bare ment for de tre kompisene som sleit med seg vedovn på todagers tur for å få varme i jakthytta. Eller for ham som vil ha det tørt på fisketur. Eller dem som ikke passer inn i samfunnet og vil bo for seg sjøl. En forteller ikke folk flest om sånne steder, det re klart. Men Pettersen finner mange. Han forteller hyttas historie, om dem som bygde og brukte den, om det er kjent, og anonymiserer i en sånn grad at det ikke har noe for seg å legge ut på tur med boka som turguide. Og det er jo poenget.
Selv går jeg aldri mer enn dagsturer, så sjansen for at jeg skal finne ei hytte av denne typen, er minimal. Jeg har kommet over noen mer eller mindre ulovlige leirplasser oppi skogen her i årenes løp, det får jeg si meg fornøyd med. Men tanken på ei hemmelig hytte, den frister! Et sted i skogen for bare meg. Det hadde vært noe.
Min favoritt blant hyttene i boka? Det må være hytta to venner bygde av søppel og drivved på ei strand langt mot nord. Der tilbragte de en hel vinter med surfing og høytlesing. Gærninger. Men de bygde jo et hobbithull! Bedre blir det bare ikke.
