Turen har kommet til de fire siste bøkene som er nominert til Bokslukerprisen i år.
Annenhver uke : Olivias liv er skrevet av Heidi Linde. Dette er ei gladbok! Olivia bor annenhver uke hos mamma og pappa og synes det er supert. Hos pappa og kona er det orden og rutiner. Reint og ryddig, mat til faste tider og alle har god tid. Når det nesten begynner å bli litt kjedelig, skal hun til mamma og Bjørn. Der er også Bjørns fire sønner, hunden Pølsa, to fisker, to fugler og alltid masse støy og gøy. Hurra! Og når det nesten begynner å bli litt slitsomt, skal hun til pappa og være midtpunkt igjen. Bra ordning, hva? Olivia trives i klassen også, hun er ikke superpopulær, men har funnet sin plass. Hun klarer seg utmerket.
Så må noe gå galt, selvfølgelig, rein harmoni gir ingen fortelling. Jeg nøyer meg med å si at balansen i klassen blir forrykka og at det blir aktuelt å tenke over om hel-, halv- og stesøsken kan være like gode. Olivia må møte sin egen mer kjipe side også. Men dette er ei skikkelig god bok! En relevant historie fortalt med mye varme og humor og jeg smiler fortsatt når jeg tenker på den. Jeg hørte lydboka lest av Ina Charlotte Fjellhøy, og det kan anbefales.
Ungene er jevnt over positive til utdraget de har fått lese. De synes det er morsomt, gjenkjennelig og litt mye drama, men bra likevel.
Min favoritt her tar boka på kornet, synes jeg: “Jeg likte denne boken fordi det var ingen som var helt perfekte men alle ble godtat.” Caroline, Røyneberg skole
Blå flaggermus er skrevet av Harald Nortun. Jeg likte for så vidt boka, men jeg skjønner ikke helt hvor den vil. Vi møter Sander, en gutt som klarer seg godt tross familiens dårlige økonomi og at han ikke tilhører de mest populære. Han har en bestevenn, planer om å komme seg opp i verden (ved å selge egg), en gryende forelskelse og ei løsningsorientert mor. Men han har også moras kjipe beiler, gufne klassekamerater og en viss ensomhet. Mye godt innhold, men er det en rød tråd? Hvor skal vi med alt dette? Jeg vet ikke, men som et øyeblikksbilde av en ung gutts sommer, er boka god.
Utdraget er morsomt, rart og kjedelig, sier elevene. Men selv om noen trekker fram at de ikke liker nynorsk, er hovedinntrykket at de liker det de har lest. Bjørnar på Fiksdal oppvekstsenter er enig med meg, ser det ut til: “Boken var heilt grei men dei to ungdommene strekte tråden litt for langt. Boken er lit rar at dei begynner og skrive om ein ting og så skriv dei noko anna og sånn fortsetter det men var ok.”
Harpa av A. Audhild Solberg river i leseren! Når Agnes må være i Elverdal hos tante, onkel og fetter i høstferien, blir det slett ikke så kjedelig som hun trodde. For hva er det som lurer i skogen? Er det et rovdyr? Eller er det noe i de legendene som gamle folk i området tror på? Her spares det ikke på kruttet, og jeg liker det, historien er skummel og guggen så det holder, med en liten forelskelseshistorie til å myke opp det verste. Så får det heller være at dødsfall og andre skremmende hendelser glemmes litt vel fort. Denne boka har mye sterkere innhold enn de andre. Synes de unge leserne at det blir i overkant?
Nei, det ser ikke sånn ut. Flere har lest hele boka og trekker fram at den er spennende og grøssen og passe ekkel. Noen (de fleste fra samme skole, er det en tilfeldighet, tro?) synes det er for mye banning. Men alt i alt faller Harpa i smak. Også hos de tøffeste: “Bra bok jeg liker grøssere Kan vere skummelt for noen Ble nesten skremt litt selv” Simen, Nes barneskole
Spesialklassen av Flu Hartberg er siste bok ut. Steven har alle fordeler, utseende, penger, sjarm, popularitet og den nyeste iBrain-versjonen installert. Men når han oppfører seg ufrivillig ufint på skolen, havner han i “spesialklassen”, eller “valgfag selvstudier” som det egentlig heter. Nerden der finner ut av Stevens iBrain er hacka og alle slår seg sammen for å hjelpe ham ut av knipa. Mye styr, syke planer (som blant annet inkluderer et gorillakostyme og ei trillebår) og geniale løsninger følger. Og Steven innser at “det viktigste er å være godt likt av folk rundt deg, folk som bryr seg om deg”, ikke pengeinvestorer og denslags. Har han blitt en bedre fyr? Nja, ikke mer enn at han slutter å snakke med spesialklassen igjen. “Man må jo verne om statusen sin.”
Jeg synes dette er underholdende, spennende og morsomt. Og jeg liker både persongalleriet og Hartbergs tegninger. Elevene liker også at boka er illustrert og fargerik, men de er uenige om den er morsom. På en skole har de blitt enige om at den passer for yngre barn. Og noen synes den er ekkel. Men alt i alt får den positive tilabkemeldinger.
Og jeg liker at elevene er ærlige. “Eg syns boka var heilt passe siden det var ikke min type bok, eg liker ikke teikneserier. Eg gir den terningkast 3/6.” Hanna, Austarheim skule
——————————————
Sånn. Da var det over på Uprisen.