Marte Mittets Heiloen var min favoritt til fjorårets Upris, og jammen vant den ikke! Det er i det hele tatt godt med blant gjengangere i årets nominerte forfattere, det gjør det ikke mindre spennende.
Ut fra baksideteksten på årets bok, Voksesmerter, trodde jeg krig skulle være hovedtematikken igjen, forårets var jo lagt til andre verdenskrig. Det står: “Året er 1991, nyhetsbildet preges av at Jugoslavia går i oppløsning. Louise er 15 og går siste året på ungdomsskolen. Hun bor på et tettsted utenfor Trondheim sammen med Besta og Beste. […] Så får Beste mareritt om nettene. Louise finner et gammelt foto fra Jugoslavia ute i verkstedet hans, sammen med ei flaske whisky og et brev på serbisk. Hva er det Beste skjuler?”
Men som jeg leser boka, er den mer en oppvekstskildring. Jeg leser om forelskelse, festing, om å teste grenser og å finne fotfestet i familien, vennegjengen og voksenverdenen. Og jeg liker det jeg leser!
Louise vokser opp hos besteforeldrene fordi moren “ikke passet til å være mamma”. Det er det nok mye rett i. Hun tar ikke mye ansvar når datteren besøker henne i byen, i alle fall. Men Louise har fått ballast nok hjemmefra til å stå i det. Og vennskapet med innflytteren Seb, som ser Louise på en måte ingen andre har gjort, er nydelig skildret. Han tar bestevenn-plassen med den største selvfølgelighet, er full av beundring for Louises besteforeldre og er i det hele tatt en tvers igjennom fin fyr.
Språket er troverdig 1990-talls (så vidt jeg kan huske), et passe radikalt bokmål med enkelte trønderske ord og uttrykk innimellom.
Det eneste jeg har å utsette på denne boka, er at den ikke helt ser ut til å vite hvor den vil. Det er svært lite om datidens krig i Jugoslavia. Og Bestes bakgrunn og historie tar ikke på langt nær så mye plass som jeg forventa etter prologen, som foregår i Jugoslavia 1941. Det virker nesten som selv Louise glemmer det som skal være mysteriet her, det drukner i venner, uteliv, moren, den ukjente faren og Seb, Bestes problemer bare sporadisk opp i handlingen. At hun nå er like gammel som Beste var da han deltok i krigen, nevnes så vidt mot slutten. Så er det kanskje ment at det skal være opp til leseren å trekke paralleller og tenke på ulikhetene i forutsetninger, omstendigheter og hva det har å si for hvor moden en blir? Jeg vet ikke. Men er veldig nysgjerrig på hva ungdommene sier.
Jeg synes flere av anmelderne oppsummerer tematikken fint. “Boken handler om familie, kjærlighet og vennskap”, sier Aurura fra Tjøme ungdomsskole. Ella fra St. Franciskus sier: ““Voksesmerter” handler egentlig om en jente som kanskje har mange spørsmål, men ingen direkte svar. Der hun føler seg alene og usikker. Jeg tror Marte Mittet skrev denne, fordi hun har slektninger/er interessert i Jugoslavias historie. Boka sier noe om å bli venner med de du kanskje ikke hadde forventet og hvor fort livet kan snu seg.” Godt sagt, synes jeg! “Vennskap, forelskelse og familie liv er tre viktigste temaer som vi følger gjennom boken. Den sluttet åpent, noe som vanligvis ikke faller så lett i smak for meg, men i denne boken, gjorde det ingenting. Det skapte kun spenning”, skriver Elida fra Tjøme ungdomsskole. Enig med deg, Elida, her passa det utmerket med den åpen slutt. Hadde alt falt på plass, ville det ikke vært troverdig.
Det ser også ut som om vi er enige om hva som halter i fortellingen. Aurora sier nemlig også at “Først i boken var det en prolog, denne skjønte jeg ikke så mye av før i slutten av boken.” Mathilde Braut-Hegre fra Bryne ungdomsskule er inne på det samme: “Det einaste eg synest var litt utfordrande med boka var at prologen gav meg litt følelse av at boka kom til å ta stad i krig, men når eg kom til slutten skjøna eg kva som var meininga.” June fra Hellerasten skole formulerer det på denne måten: “Jeg følte at historien ikke bygget seg opp på noe, men den var fortsatt interessant.” Som jeg leser det, er alle enige om at boka ikke leverer på det den lover, at den ikke har en hovedhistorie som trekker leseren med seg.
Men stemningen har tatt tak i dem. Elida sier også: “Det er få bøker som får meg til å faktisk føle på noe, men det gjorde denne.” June sier det samme: “Jeg følte det var litt behagelig å lese denne boken, selv om den var litt trist så var den fortsatt fin å lese, den vekket noen følser inne i meg som var litt triste inniblant, men de var også fine noen fine følser å finne i denne boka.” Og er det ikke det som er det viktigste? At boka vekker noe i leseren og alt i alt gir en god leseropplevelse? Jeg synes det.
Men om dette er årets vinner? Jeg tillater meg å tvile, den har tøff konkurranse.