En runde til med sint gutt som ikke blir sett hjemme, i På én betingelse av Neda Alaei. Yousef går i første klasse på videregående, medier og kommunikasjon, foto er han største interesse i livet. Og han er flink! Han bor sammen med mora, søstera bor på barnevernsinstitusjon, og han har nærmest mista kontakten med henne. Og nettopp det at han også kan havne i klørne på barnevernet, det er trusselen mora holder over ham. Han er jo så vanskelig at hun like gjerne kan ringe dem, sier hun, men hun skal la være, på én betingelse.
Problemet er at det aldri er bare én betingelse. Han skal hjelpe til hjemme, være flink på skolen, satse på noe annet enn foto, være snill, høflig, hjelpsom, ja, egentlig gjøre alt mora måtte ønske til enhver tid. Og selv om han prøver, han gjør virkelig det, blir det aldri bra nok. Hun er trist, skuffa og oppgitt uansett.
Og her er vi ved det jeg liker best med boka. Den viser at det ikke er slag, spark og mishandling som må til for at en familie ikke er bra for medlemmene, det holder at kommunikasjonen har brutt sammen. For Yousef sliter virkelig. Han klarer ikke konsentrere seg på skolen, er usikker på plassen sin i kameratgjengen, tør ikke ta kontakt med jenta han liker, kan ikke slappe av hjemme, han har rett og slett ikke selvtillit på noe område. Og med det trykket er det jo ikke rart det smeller?
Det eneste Yousef ønsker seg, er at det er noen som er på hans side, uansett. Og det er da ikke så mye forlangt.
Det ene tar det andre og Yousef må forholde seg til politiet, som kontakter barnevernet, han må se skolen fra en annen side, og kanskje er ikke alt dette så ille når alt kommer til alt? Jeg øyner i alle fall et håp mot slutten av boka.
Jeg hørte lydboka, lest av skuespiller Yusuf Baran Bilgic. Jeg skjønner tanken om å bruke en oppleser som kan likne på jeg-personen, faktisk var jeg i utgangspunktet skeptisk til at voksen mann skulle lese Kvil i fred, men jeg sliter med valget her. Bilgic har sosiolekten inne, men når det fører til at han svelger stavelser og er så kjapp og stakkato at jeg ofte ikke får med meg hva som blir sagt, og blir sittende å spole fram og tilbake, blir det for slitsomt.
Men nok om meg. Hva mener ungdommene?
Nikolai på Sommerlyst sier at “Det var realistiske ting som skjedde og dette er et pluss synes jeg. Det var et miljø som faktisk finnes i Oslo, og det var vanskelig å gjenkjenne seg fordi det er en annen kultur enn i Tromsø og det merket man godt.” Det er en vekker for meg! Jeg er drammenser og kjenner godt til miljøer som likner det på Tøyen. Og, som mange voksne, har jeg nok en idé og at ungdomsmiljøer likner hverandre, selv om jeg veit at det er feil. Skjerpings, Mari!
Lovise på Bryne ungdomsskule er strålende fornøyd med boka: ““På én betingelse” er ei aldeles utmerka ungdomsbok. Den er velskriven, passe lang, lett å lese samstundes som ho er særskild fengande og vanskeleg å leggje ifrå seg. Enten du relaterer til boka eller om du berre får eit realistisk bilete av korleis kvardagen til mange ungdommar er, så er dette ei heilt strålande bok. Forfattaren skriv kvardagsleg og lett på ein folkeleg måte, som gjer at eg til ei kvar tid heng med og verkeleg ivra etter å vite korleis dette skulle ende.”. Mens Alejandro fra Tjøme ungdomsskole ikke er fornøyd med språket: “Noe jeg også merker når jeg leser i boka er at det er litt for mye engelsk. Jeg merker at forfatteren har prøvd å bruke ungdomslag, men jeg synes det ikke funker så veldig bra. Jeg kjenner ingen som snakker med så mye slang som de i boka. Noen ganger bruker de også helt tilfeldige engelske ord som «Hoodien» i stedet for å bare si hettegenser. Jeg skjønner at forfatteren har prøvd å være mer moderne, men, kidsa snakker fortsatt norsk.” Her tror jeg nok det er kulturforskjeller som spiller inn, interessant er det uansett.
Kristine fra Bø ungdomsskole ønsker å vite hvordan det går: “Jeg syns Neda Alaei kunne ha fortalt litt mer om hva som skjedde i etterkant, jeg synes det stoppet brått. Hva synes moren om fotokunnskapen hans? Etter han vant fotoprisen, og kunne fortalt litt mer om barnevernet, fulgte barnevernet opp familien i etterkant?” Jeg øyner som sagt et håp, og skjønner ønsket om å det bekrefta.
Jevnt over er ungdommene fornøyde med boka, særlig realismen fenger. Har vi vinneren her, kanskje? Alaei har jo klart det før!