Har jeg lyst til å drive mer med dyrking og dyr? Visst har jeg det! Kommer jeg til å gjøre det? Neppe. Men jeg valgte likevel å lese Drømmen om småbruk : 18 historier om livet på landet. Jeg var litt nervøs for å gå i gang med boka, for tenk om den ga masse drivstoff til lengselen om noe annet enn det jeg har? Og den bygger absolutt opp om idyllen, men den er rimelig klar på en ting – du må enten være ekstremt praktisk, ha en ekstremt praktisk partner eller ha masse penger til håndverkere om du skal gjøre noe sånt som jeg har lyst til. Jeg og mannen har én rimelig praktisk sans på deling. Det vil si, den sansen er min, mannen er flink til å grave og til å holde ting. Og vi har ikke penger. Så vi har det nok best som vi har det.
I høst anla jeg fire nye pallekarmer i hagen, så nå har vi tolv. To små og ti store. To brukes til poteter (det er oldenborrelarver i dem, og potet og gressløk er det eneste som overlever, men jeg har et håp om at larvene er borte til sommeren. Uansett er det praktisk med poteter) og to er bebodd av bringebær. Men de andre har jeg miksa og triksa litt med. Bønner og chili. Luftløk, ruccola, bjørnebær, timian og bergmynte.
Jeg satte hvitløk i en av de nye kassene i høst, så i år kan vi kanskje få en skikkelig avling. Tidligere har de nok fått litt lite plass. Og jeg har vintersådd spinat i to, jeg gjorde det samme i to store potter i fjor, og vi hadde fine, små spinatblader til salat lenge. Gulrot har jeg aldri fått til, men i år har jeg vintersådd det og. Og har tro på suksess! Du kan lese mer om å vinterså i bloggen Det grønne skafferi.
Eller har jeg planer om squash (i år skal jeg huske hvor store de plantene blir! Jeg lover!), mais, jordskokk, beter, rabarbra, rosenkål, sukkererter, grønnkål, salat, persille, mynte og tomater. Ja, jeg bruker store potter også, altså. Og noe er vårplanter som høstes og gir plass til de seinere plantene. Glemte jeg å telle med pallekarmen på verandaen? Der hvor snilene ikke får tak i salaten? Da har jeg tretten karmer, da. Kanskje jeg ikke trenger mer …? Vi har epletrær også. Og plommer og pærer. Og katt og høner. Vet dere hva? Jeg tror vi har småbruk godt nok, jeg, nesten midt i byen!
Men tilbake til boka som satte i gang hele denne teksten. For den var ikke helt hva jeg trodde. Jeg gikk nok glipp av setningen “historiene er hentet fra magasinet Lev Landlig” i omtalen. For det er MYE interiør. Greit nok, men jeg er mer interessert i praktiske løsninger enn i fargevalg. Og jeg synes det påfallende hvor mye plass kvinnene får her, uansett om det er hun eller han som er mest på gården, hvilken familie den eventuelt har vært i og så videre. Er det fordi hjem og interiør er en kvinneting? Har magasinet en overvekt av kvinnelige lesere? Sikkert noe sånt. For all del, jeg koste meg masse med å lese og bla, jeg, men boka møtte ikke mine forventninger. Det er sånn det er noen ganger, det behøver ikke være noe galt med verken boka eller meg. Og den kosta meg jo ikke mer enn innsatsen med å bære den fra biblioteket og tilbake igjen.